Stadt og Dovre

For et par år siden, gikk det frem av en undersøkelse at rundt en tredjedel av alle som ser Dagsrevyen ikke forstår alt som blir sagt.

Jeg lo. Høyt. Det dreide seg nemlig ikke om problemer med å ta innover seg regjeringens siste statsbudsjett. Enhver kan jo ha problemer med å forstå hvordan regjeringen etter å ha kuttet 30 milliarder til forskningsfondet, skryter av satsing på forskning. Vi sliter alle med logikken i at det er viktigere for Øystein Djupedal å gi et gratis eple til alle elever i stedet for å bruke midlene på en ekstra mattetime. Men det var ikke hodeløs politikk Dagsrevy-seerne hadde vanskelig for å forstå. Det var selve presentasjonen. Selve Dagsrevyen. Derfor lo jeg. Men ikke nå lenger.



I dag gikk det opp for meg at jeg ikke forstår værmeldingen. Jeg aner ikke hva som blir sagt. Jeg har ikke peiling på hva "storm i kastene" er. Jeg aner ikke hva det vil si at det kommer 15 mm nedbør. Minst av alt vet jeg hvor Stadt og Dovre er. Er det ett sted? Er det to steder? Er de nær hverandre? Er jeg nord eller sør for Stadt og Dovre? Går det an å være midt mellom Stadt og Dovre, og hvis så er tilfelle, hvorfor angir de ikke været både nord, sør, øst og vest for og midt mellom Stadt og Dovre?

Mest forvirrende er det at det aldri blir oppgitt været i Stadt og Dovre. Det må være fryktelig frustrerende for dem som eventuelt bor på disse stedene, forutsatt at det faktisk er to forskjellige steder hvor det faktisk går an å bo, alltid å vite hvordan været rundt dem er, men aldri hvordan det kommer til å bli der man er. Selv om man skulle være avansert værmeldingslytter, og forstår hva det vil si at vindstyrken er på 40 km/h og at det faller 40 mm nedbør, så hjelper det lite å vite hvordan været er sør for Stadt og Dovre hvis man har tenkt seg på handletur til Mega i Stadt (eller Dovre, for den saks skyld).

Jeg priser meg lykkelig for at været både i Stavanger og Oslo blir angitt med en liten tegning som både viser sol, skyer, regn, lyn og torden. Tegninger er enkle å forstå. Kanskje burde man innført små tegninger i Dagsrevyen også?

Hvor blir de av?

Flere togførere i NSB har nå sluttet i protest mot det de mener er dårlige arbeidsforhold, melder flere medier. Dette fører selvsagt til forsinkelser, kanselleringer, frustrasjon og sinne. På perrongen sitter opprørte togturister. Men hvor er togførerne?

Hva i all verden gjør en togfører som slutter å kjøre tog? Tidligere LO-topper som må slutte fordi de har mobbet kollegaer, blir konsulenter. Tidligere politietterforskere blir privatdetektiver, og tidligere barnehagetanter som stikker hånden sin inn i Bill Clintons varme lanke (hvilket for øvrig viser både mot og fryktløshet), får eget TV-program på NRK. Men hva gjør togførerne?

I Oslo vil jeg anta at det er gode muligheter for tidligere NSB-ansatte å kjøre både trikk og t-bane (det kan da vel ikke være så stor forskjell?). Men hva med tidligere togførere fra eksempelvis Bergen og Stavanger? Det er selvsagt nærliggende å tro at de har drevet heftig lobbyvirksomhet for å få lokalpolitikerne til å snuse på bybane-prosjekter i de to byene, men det får da finnes grenser for langsiktig tenking. Hva gjør de? Hvor blir de av? Begynner de å kjøre røde og blå sightseeing-tog?

Det er og blir et mysterium for meg. Kanskje vet de det ikke selv. Kanskje tenkte de ikke helt over at de er like avhengige av NSB som Kim Kolstad er av Hotel Cæsar. Kolstad har flere ganger trodd at han kan klare seg utenfor såpeseriens verden, men han har raskt skjønt at det ikke er så kult å jobbe som sykkelbud. Derfor har han alltid kommet tilbake. Jeg ser intet annet alternativ enn at togførerne også vil komme tilbake igjen. Kanskje ikke i morgen. Kanskje ikke om et halvt år. Men om et par sesonger eller tre.

Djupisen på djupt vann

Øystein Djupedal overrasker, begeistrer og kommer ikke minst med nyskapende ideer.

-SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese, sier Øystein Djupedal til VG.

Det har altså helt nylig gått opp for kunnskapsministeren at "barn må lære å lese". Noen ting bruker man lang tid på å lære. Jeg brukte lang tid på å lære meg matematiske ligninger. Det er heller ikke spesielt lett å forstå Einsteins relativitetsteori. Øystein har nettopp skjønt at det er nyttig å kunne lese. Gratulerer. Hurra. Finn frem ballongene og bløtkaken, og innfør en ny nasjonal helligdag. Øystein har gjort den største oppdagelsen siden Ingunn Yssen fant VG

Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Hvor kunne vi ikke vært i dag dersom vi på et tidligere tidspunkt hadde innsett at det er nyttig å kunne lese? Takk, Øystein, for din kløkt, innsikt og evne til å være fremsynt. Dette er det ingen som har tenkt på tidligere. Dette er det ingen som har sagt før. Dette har ikke i utallige år vært et helt sentralt mål for alle skoler unntatt SV-skolen. Neida, det er en ny og forfriskende tanke.

Jeg forstår imidlertid at mange er skeptiske. "Må barn lære å lese?" er det nok flere som spør seg selv. Ikke minst skjønner jeg at SV-velgerne er skeptiske. Djupedal bryter tross alt nok et valgløfte; denne gangen løftet om å gjøre skolen mer trivelig og mindre lærerik.

Det er ikke lett å være fremsynt, og Øystein vil nok måtte tåle mye kritikk for sin siste uttalelse. Vi skal likevel være stolte over å ha en kunnskapsminister som tør å tenke nytt, som tør å komme med provoserende uttalelser og radikale tanker.

"Barn må lære å lese". Hvilken tidligere utdanningsminister hadde vel turt å komme med like kontroversielle ytringer?

17. mai

Etter fire besøk fra naboen og ett fra politiet, må man kunne konkludere med at 17. mai-feiringen i Camilla Colletts vei var vellykket. Jeg er nå registrert i Oslo-politiets arkiver et eller annet sted. Hurra for 17. mai og for riktig ressursbruk.

Lykkelige og sorgfrie etter klage nummer fire.

Sigve og Fiffen danser "Flying the flag" og aner fred og ingen fare om hva som skal skje tre timer og 40-ish gjester senere.

"Men det er jo 17. mai!" Legg merke til handlevognen.

Sunnmørsk pornoindustri.

Jeg mener ikke å sparke dem som ligger nede.

Nei vent, det kom galt ut. Jeg har ikke noe ønske om å sparke dem som ligger nede. Men for himmelens skyld, noen stiller seg passe lagelig til huggs.

På VG-nett kan man i dag lese at en mann har lurt 13 jenter under 16 år på Sunnmøre til å ha sex med ham. Han har lurt dem trill rundt. Og hvilken utspekulert og lurete metode brukte han for å få mindreårige jenter til sengs? Det var en aldri så liten genistrek; han gav seg ut for å være en kvinne på Internett, og lurte intetanende unge jenter til å tro at de skulle få pornofilm-roller og tjene millioner.

La oss se saken fra en av jentenes perspektiv.

En sunnmørsk jente på 15 år blir kontaktet på Internett av en kvinne som lover henne en rolle i en pornofilm.

-Det er da vanlig med 15 år gamle pornostjerner. Særlig fra Sunnmøre. Jeg er kanskje ikke gammel nok til å kjøpe formfett eller fyrstikker, men pornofilmer kan jeg da spille i.

Jenten avtaler å møte kvinnen. Hun viser seg å være en mann. Ikke en kvinne. En mann. Mannen sier at han må "prøve" henne for å se om hun duger til porno.

-Jaja, dette er jo fremdeles troverdig. Riktig nok; han har løyet om sitt eget kjønn, men det betyr da vel ikke at han ikke er en seriøs sunnmørsk pornoprodusent? Men hvorfor er det ingen kameraer her?

Mannen sier at kameraene er skjult.

-Men da så. La oss hoppe i køyen. Når får jeg millionsjekken?

Da det ikke kommer noen million-innbetaling på jentens konto etteren uke, blir hun sjokkert. Hva har hun gjort? Det er jo forferdelig. Hvordan kunne hun være så dum?

-JEG GAV HAM FEIL KONTONUMMER!


http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=180922

Handifnatt.

Med jevne mellomrom dukker den opp. Denne følelsen av frustrasjon og sinne over en gruppe i samfunnet som påfører oss alle smerte og ubehag. Nei, ikke de lesbiske. Eller jo, dem også. Hvem klarer vel å la være å irritere seg over overvektige, bleke lesber med hjemmefarvet mørkt hår, som søler øl over en og går rundt og lesber seg på hovedstadens utesteder? Det er dog ikke de som har vekket mitt sinne i dag. Det er rullestolbrukerne.

I senteret av mitt domene på lesesalen, har en cp-rammet student fått fast plass. Garantert leseplass, uansett hvor lenge hun har sovet. Uavhengig av når hun måtte finne det for godt å bumpe innom lesesalen, står det en pult og en ekstraordinært komfortabel stol der til hennes disposisjon.

"Flott," tenker nok de fleste. "Vi må legge til rette for rullestolbrukerne." Det er der de fleste tar feil. Og jeg har rett.

Hvorfor i all verden skal rullestolbrukere ha faste plasser på lesesalen? Har de større behov enn oss andre for å lese? Trenger de mer tid? Hvis jeg kommer på en full lesesal, har jeg ikke noe sted å sitte. En rullestolbruker har i det minste rullestolen sin.

Se for deg følgende tilfelle: Du kommer inn på lesesalen. Den er full, med unntak av én ledig plass, hvor det står en veldig komfortabel stol som ikke ligner noen andre stoler på lesesalen. Du setter deg ned og begynner å lese. "Komfortabel stol," tenker du. Etter et par minutter, kommer handikappede Laila rullende inn på lesesalen. Hun triller bort til deg og pirker deg på ryggen. "Du sitter på min plass," sier hun. Du flytter deg, mens Laila får hjelp av assistenten sin til å ta plass i den komfortable stolen. Ved siden av henne står en ledig stol med hjul på, som du heller ikke kan bruke fordi det er Laila sin.

Det er ikke bare på lesesalen rullestolbrukerne blir favorisert. De har visstnok også behov for alle de beste parkeringsplassene. Av en eller annen grunn, har noen ment at rullestolbrukerne må få lov til å okkupere parkeringsplassene nærmest inngangen på IKEA. Men alvorlig talt, rullestolfolk: Det gjør dere vel ingenting å trille de ekstra meterne fra parkeringsplassen lengst unna? Vi vanlige dødelige risikerer stivkrampe og hjerteinfarkt på den lange turen fra parkeringsplassen; det verste dere kan bli utsatt for, er å gå tom for batteri.

Når det er sagt, er det egentlig noen som har sett skikkelig handikappede bruke handikapplassene? Hvis du ser en mørk grønn Caravelle parkert på en handikapplass, kan du banne på at det er moren til et handikappet barn som har skaffet seg parkeringskort for egen vinnings skyld (evt. Gerd-Liv som har vondt i ryggen og skal bære en haug med Billy-hyller ut i bilen sin).

Med det samme jeg er i gang, er det flere opprørende sider ved de handikappede jeg vil ta tak i. Hva skjer for eksempel med paralympics? Én ting er at de handikappede synes det er spennende å spille bordtennis uten armer og gå på ski uten ben. Men de presterer å bli indignerte over at ingen har den minste interesse for hvem som er best i alle disse grenene. De blir sinte fordi tv-kvelden ikke blir forpestet av idrett som er enda mindre engasjerende enn den som allerede vises.

Kjære handikappede: Jeg er sannsynligvis blant verdens ti flinkeste skittenblonde gutter under 180 cm med eple- og pæreallergi, født 22. juni 1986 i Stavanger, bosatt i Oslo, til å stå på ski. Men jeg forventer ingen medalje av den grunn. Jeg blir ikke sint fordi det er Ole Einar Bjørndalen som blir intervjuet på tv, og ikke meg. Jeg har ingen planer om å starte en skiforening for skittenblonde gutter under 180 cm med eple- og pæreallergi født 22. juni 1986 i Stavanger, bosatt i Oslo, og be prinsesse Märtha Louise om å være foreningens høye beskytter.

Men, handikappede, uansett hvor stor min irritasjon over de knirkende rullestolene deres er (få tak i noe olje!), kan ingenting overgå følelsene som settes i sving når jeg ser feite lesber. Det finnes alltid et høyere fjell.

Mektige venner.

Gerd-Liv, Gerd-Liv, Gerd-Liv.

LO sparker i disse dager i gang en omfattende mobbekampanje. Nei, ikke en kampanje for mobbing. En kampanje mot mobbing. Og på toppen av LO sitter sjefsmobberen selv.

Hvis Gerd-Liv ikke er hjemme og skrur sammen møbler fra en velkjent svensk møbelgigant, sitter hun på kontoret sitt, i en av sine absurd mange røde drakter ("Æ e rød i politikken, og æ e rød i klæsvæien!" Fikst, Gerd-liv.), og mobber til høyre og venstre for seg. Og som om Gerd-Liv ikke er skummel nok alene, truer hun med sine "mæktige vænna". Grøss.

Det er imidlertid med Gerd-Livs mektige venneflokk at det begynner å skurre.

Som super-mobber er det helt greit å true med vennene sine. Det er et velkjent triks fra skolegården. Bra! Men ærlig talt, Gerd-Liv, jeg går ut ifra at du ønsket å bruke vennene dine som en trussel med litt trøkk i. Du ville vel at det skulle gå kaldt nedover ryggen på mobbeofferet ditt da du trakk dem frem? Da hjelper det ikke i neste håndvending å gi Jens, din mektigste venn, kallenavnet puddel, vet du.

"Æ har mæktige vænna. Bare pass dæ, hvis ikkje sende æ puddelen etter dæ. Og etter det kommer Labbetuss og Titten Tei for å ta dæ!"

Gerd-Liv har fremdeles mye å lære om mobbing. Vi får gi henne tid.